Lene

Lenge siden sist nå. Det skyldes blant annet at fingrene mine ikke trives noe særlig når de ikke er innsurret i et strikkeprosjekt, og en mobilregning på ca 1/3 av månedsinntekten min - men det er en annen historie.
Siden sist har jeg lært at jeg aldri bør la Pip og pappaen være alene hjemme med en saks, at stygge HVPU-joggesko er som å trå på fluffy skyer av fot- og ryggvelvære (kjøpt!) og at legen min tydeligvis skulket hele skolesemesteret hvor de lærte om svangerskap.

Livet smiler; jeg har av en mystisk årsak fått mer overskudd (eller kanskje ikke så mystisk. Ved ettertanke skyldes det nok jerntablettene jeg nylig har begynt på), solen skinner på busstoppet kl 06.15 hver dag og jeg har kun to praksisdager igjen.

I går ble jeg overrasket av de søte, beste venninnene mine med en surprise babyshower. De fineste gavene, den beste maten og de nydeligste kakene. Jeg ble riktignok ikke fullt så overrasket som ved forrige babyfest, men for en fantastisk gest som jeg vil leve lenge på. 

Strikkingen min har som sagt eskalert, og jeg har begitt meg ut på mitt første ikke-firkantede-prosjekt - en body, og det ligner på en body. Prosjektet ble fort utvidet til et fullt sett i den deiligste silke/ullblandingen med body, jakke og bukse, som babyen min skal bruke på sykehuset rett etter fødsel.
Da Annie ble født hadde jeg ikke med klær til henne fordi jeg var blitt fortalt at dette var noe sykehuset hadde. Men det fikk jeg erfare var en sannhet med modifikasjoner. Babygarderoben til Haukeland sykehus inneholdt kun formløse, alt for store omslagsjakker som skulle brukes både til overdel og underdel. Det frister naturlig nok ikke å benytte seg av dette en gang til.

I morgen er det 17.mai. En dag som jeg har elsket mer og mer for hvert år siden jeg ble mamma. Tidligere var denne dagen viet eremitt-tilværelse med minst to liter is og filmmarathon.
Kjolen henger klar på soverommet (bunaden er jeg selvsagt for tjukk for), og i ettermiddag skal det bakes supersize pavlova til frokosten hos Trine.  jeg er optimistisk og satser på bygevær, kanskje litt sol bak sky, slik at Annie kan få kjøre karusell, kjøpe gassballong og spise is. En fin dag blir det nok uansett.

De siste dagene har overskuddet mitt gått med til å ligge på sofaen og strikke i halvsøvne.

Tidligere definerte jeg forresten overskudd som den energien man har tilovers etter en dag, til å eksempelvis gå en tur, vaske badet eller danse på stuegulvet med Pip, men nå er begrepet begrenset til å generelt omfatte den tiden mellom to praksisøkter hvor øynene mine faktisk er åpne. 
Jeg gleder meg så fælt til å sitte på lesesalen igjen om ca tre uker - og det har ikke akkurat vært en lystbetont aktivitet tidligere for å si det sånn. Ps. ikke la leksikonet på bildet lure deg, det ligger der kun for å flate ut mitt uregjerlige strikketøy mens jeg syr det sammen, jeg har ikke begynt å lese ennå. Bortsett fra når jeg innimellom tilfredstiller min guilty-pleasure med å slå opp ord som elefantiasis. Jeg har siden siden barneskolealder vært superfascinert over sår, kviser, verk og puss, og guffne sykdommer - spesielt Svartedauden. Kanskje jeg skal spesialisere meg innen sårbehandling istedenfor jordmorutdanningen?

Jeg har forresten blitt innvilget 30 minutter ekstratid på eksamen i juni! Men gleden over dette var egentlig ganske kortvarig da det snart gikk opp for meg at alle disse minuttene, pluss noen til, vil gå med til tissepauser og vagging for å lindre bekkenverk. Graviditetsplagene mine har slått alle gamle rekorder; en natt forrige uke våknet jeg brått av at jeg hadde munnen full av mageinnhold og samtidig aspirerte noe av dette, slik at resten av natten gikk med til å hoste og brekke seg. 

Morgendagen blir nok fin, jeg har hvertfall gledet meg lenge. 3. mai. Det har virket så fjernt. Jeg skal på første jordmorkontroll og hospitere på akuttmottaket på Haukeland! I tillegg fikk jeg nettopp melding fra postkontoret om at pakken med tidenes største impulshandel kan hentes.



Fikk blomst av Lille Pip! <3

Ved mistanke om hjerneinfarkt hos en pasient er det blant annet vanlig  å undersøke halsarteriene for forkalkninger ved hjelp av doppler / ultralyd, dette er tydeligvis pirkearbeid som nevrologene trenger mye trening i.
Jeg og en medstudent meldte oss i går som prøvekaniner for en nevrolog på besøk fra Trondheim. Det var utrolig fascinerende å se blodårene på denne måten; se hvordan og hvor carotis deler seg, og den tydelige forskjellen mellom arterie og vene. 
Da legen videre ville undersøke min abdominal aorta måtte jeg skuffe henne og understrekte ved å peke på min store gravidmage at det kunne bli litt vanskelig. Legen lyste opp og sa at da måtte vi jo se på babyen! 
Det var så koselig å hilse på lillebror igjen, spesielt når det kom så spontant og overraskende. Fosterdiagnostikk  er ikke akkurat nevrologenes fagfelt og alle flokket seg nysgjerrig rundt benken for å se på min lille gutt, som vi forøvrig fikk bekreftet at han er.

23+4 uker gammel løveunge <3

Ps. Idag har vi kjøpt barnevogn, og symaskinen min kom i posten. Lykkedag!! (med fare for å høres i overkant materialistisk ut)

23 uker gravid med den svære magen, som ser enda større ut i froskeperspektiv.

Min uplanlagte juksepåskeferie går mot slutten, og jeg forsøker å manne meg opp til de syv siste ukene av praksis. Påsken har vært herlig, fantastisk - I går kveld raidet vi påskeegget til Annie, mens vi så den nye Tintin-filmen (nostalgi trip!), kvelden før så vi de dødes tjern. Hvem var det jeg en gang kranglet med om det var Bernhard Borge eller André Bjerke som hadde skrevet boken? Var det deg, Hanne? 

I kveld skal jeg besøke Far og den magiske tv-opptakeren hans, som har kopiert alle episodene av Beretninger fra begynnelser til meg, ettersom vi kun har NRK. 

Marius-vognteppet begynner å bli ferdig, og rekker kanskje akkurat å avløse den store pakken med garn som kommer i posten fra nøstebarn. Lykke! Prosjektene står i kø; kombinasjonen av redebyggerinstinkt og en bølge av kreativitet er uslåelig, jeg har aldri vært mer produkiv! 

Stakkars mannen min som var på rema i går kveld for å handle en favn av disse herlighetene til meg. Ungdommen bak disken hadde sendt ham et blikk som sa noe sånt som; hva skal du med alle disse, din pervo?
Spørs om jeg ikke må begynne å handle dem selv...

Har du smakt? Hva synes du?

Jeg fikk ikke sett nordlys, og selshowet på Polaria var så stusselig at vi droppet det til fordel for 35kroners vaffel og eplemost. Bruktmarkeder i Tromsø trenger ikke mer enn et bord med syv forskjellige bruktgjenstander til salgs for å kunne kalle seg nettopp det, og folk har en underlig tilknytning til snøfreserne sine. 
Likevel var Tromsøhelgen den fineste storbyferien jeg har hatt!

Nå sitter jeg her miljøskadd, indoktrinert med "sa brura"-vitser, og savner Tromsø og de fine som er der så mye at en liten del av meg òg hater "søringer".

Siden vognteppeprosjektet føles som å strikke og strikke med knappenåler og silketråd uten å komme av flekken følte jeg for et mer fruktbart hurtigprosjekt.        

Forrige helg var jeg på Tromsøbesøk hos Marianne som nylig har realisert drømmen om å leve av det man synes er aller kjekkest; Hun har sammen med søsteren startet nettbutikken :

http://stoffogdesign.no

Det er en ryddig og fin butikk som selger tekstiler og sytilbehør. Jeg fikk med meg hjem en fin pakke med forskjellig stoff, og i går sydde jeg en vimpelrekke til min lille babygutt. Det er deilig å bli ferdig med et prosjekt samme kveld man påbegynner det, i tillegg synes jeg den ble skikkelig søt.

Dette kule retrostoffet har jeg ikke bestemt hva skal bli til ennå. 

Mer om Tromsøturen kommer senere.

I dag har jeg vært mye sammen med en pasient som har uttalt apraksi og afasi. Vedkommende reagerte med mild nysgjerrighet og ro ved synet av sitt eget speilbilde, dermed ble det naturlig å tilbringe tid foran speilet i dagligstuen. Etter jeg mer eller mindre ufrivillig fikk god anledning til å studere meg selv har jeg konkludert med at:

1. Uansett hvor gravid og fæl jeg føler meg, får sykehusuniformen meg kun til å se ut som en grådigper av en tjukkas med umettelig lyst på julemiddag og seterrømme.

2. Aldri- aldri skal et hvitt klesplagg finne veien til min garderobe.

To av tolv praksisuker er allerede tilbakelagt. Selv om jeg nå ligger på sofaen med kynnere og verkende bekken har jeg fått en ny tro på at dette skal gå bra; at jeg vil klare å fullføre semesteret.
Grunnlaget for skepsisen ble lagt da jeg som dagdriver i 2009 med Lille Pip i magen, lå og skalv av utmattelse etter kun å ha vært på spar og handlet middag.
Det er litt vemodig at jeg har så lite tid til babyforberedelser denne gangen - men i morgen skal studiedagen brukes til å handle garn og begynne på et marius-pledd. Og i løpet av neste måned skal vi kjøpe vognen <3

På fredag var vi endelig på den ordinære ultralyden.
Dette svangerskapet har fortont seg så annerledes fra det forrige at det har hendt jeg har grublet på om alt ikke har vært som det skal være. Ingen spark som jeg med sikkert ikke kunne kalle tarmbevegelser, jeg manglet også en følelse av hvem som egentlig var inni der.

Bortsett fra økende midjeomfang, halsbrann og 14 timer søvn i døgnet følte jeg meg ikke gravid, derfor knep jeg øynene hardt sammen da jordmoren plasserte ultralydproben på magen og åpnet dem ikke før hun med munter stemme presenterte meg for babyen min.
Jordmoren viste oss morkaken som ligger som en tjukkas mellom babyen min og mageskinnet, en naturlig demper for bevegelse, deretter loset hun oss gjennom den bitte lille kroppens lemmer og vitale deler. 

Helt perfekt, akkurat så stor som forventet, og nydelig. 

Den følelsen av ubetinget kjærlighet og grenseløs nysgjerrighet som kom snikende så gradvis at jeg nærmest ikke merket det sist, overveldet meg i løpet av minutter. Det var intenst og tårene trillet da jeg fikk vite det var en liten gutt inni der. Lillebror. Løveungen. Konrad. Vi venter på deg! 

Men du skal få bli der inne så lenge du trenger. Jeg skal bære deg og synge for deg, elske deg, (fôre deg med endorfiner og skjerme deg for kortisol.;)

Babygutten min

Fotavtrykk

MIn fine bildevegg er komplett 

På søndag, før jeg skulle på jobb, var den lille, snart store familien min en tur i byen for å spise middag og nyte sol. Jeg tør ikke innrømme hvor vi spiste - faktisk kikket jeg meg over skulderen for å forsikre meg om at ingen observerte oss da vi gikk inn. Innenfor døren var skammen snart glemt og vi koste oss alle tre.

Etter den velsmakende bigmacen gikk vi mot Stenersenmuseet for å se Kittelsenutstillingen, men vi kom oss aldri lenger inn i huset enn suvernirbutikken. For et lite bokskattekammer! Det ante meg ikke at det fantes en fin og velutrustet butikk der.

I butikken fant vi denne plakaten som jeg ikke klarte å gå forbi. Jeg tenkte med en gang jeg så den at den skulle babyen få. Om jeg ikke (bank i bordet) blir flyttet 4 uker tilbake på ultralyden, blir babyen ganske garantert født i løvens stjernetegn.

Å, som jeg gleder meg til løveungen min kommer.